Hallgrímr inn höfðingjadjarfi

Í Íslendingasögunum er sagt frá mönnum sem fóru á fund konunga í útlöndum. Fluttu þeir drápur og ýmsan skáldskap annan og hlutu að launum sverð eða skildi, gullbauga og annað skart. Væru þeir vopnfimir urðu þeir kannski eftir, fóru í víking með konungi og komu klyfjaðir verðmætum út til Íslands. Sá frægasti, Egill Skallagrímsson, hlaut líf sitt að skáldalaunum hjá Eiríki blóðöx hinum enska og heitir drápa sú Höfuðlausn. Hinir fornu kappar þóttu höfðingjadjarfir mjög og hlutu gjarnan frægð og frama fyrir.

Enn ganga íslenskir kappar fyrir erlenda konunga, höfðingjadjarfari en nokkru sinni. Í síðustu viku flutti Hallgrímur Helgason, rithöfundur, skemmtilega ræðu í Bergen í Noregi sem á dögum fornkappanna gæti hafa heitið Björgyn. Hann gekk djarfmannlega á svið, hinkraði andartak á leið að ræðupúltinu og hneigði sig hæfilega djúpt fyrir Haraldi Noregskonungi og Sonju drottningu. Flutti síðan mergjaða ræðu á máli innfæddra og kallaði upp í trjátoppana. Í ræðunni minntist Hallgrímur meðal annars á þann möguleika að Íslendingar kæmu aftur til baka til Noregs. Nokkrir munu reyndar þegar farnir.

En hér er þessi skemmtilega þrumuræða Hallgríms, bæði skrifuð og á myndbandi. Ég held að flestir ættu að geta skilið hana þótt hún sé á norsku. Góða skemmtun.

Tale på åpningsseremonien for Festspillene i Bergen
Grieghallen 20. mai 2009

Deres Majesteter, eksellenser, statsråder, fylkesmann, ordfører, kjære nordmenn.

Vi lever i en krisetid. Jeg kommer fra kriselandet, Island. Hva er en krise?

Jeg vokste opp i en tid med sterk inflasjon. Da jeg var tjue passerte den hundre prosent. Etter hvert klarte vi å få den ned igjen, men i de senere år har "inflasjonsspøkelset" kommet tilbake. Men da økonomien vår kollapset sist oktober forsvant det. Nå har vi noe kalt deflasjon - det motsatte av inflasjon. Vi trodde dette ville være noe positivt, men nei da. "Deflasjonen er farlig og skaper arbeidsløshet."

Inflasjon er et problem. Deflasjon er et problem. Livet er et problem.

Å vokse opp og leve i Skandinavia i siste halvdel av det tjuende århundre var et privilegium. Vi har vært velsignet med fred og fremgang, og nytt livet i det beste mulige samfunn. Likevel; livet må alltid være et problem, så vårt problem ble fraværet av problemer.

Vi tilbringer dagene foran pc-skjermen mens vi prøver hardt å møte deadlines som ikke har noe som helst med død å gjøre samtidig som vi leser om katastrofer i land langt borte. Vårt system er som en porblemløsingsmaskin som jobber døgnet rundt og automatisk fikser alle nye problemer vi støter på. Fra internett-porno til politiske flyktninger. I løpet av mitt liv har jeg til og med hørt folk klage på at de ikke lever i en "interessant tid", at ingenting skjer i vårt hjelmbekledde homoelskende sosialdemokratiske paradis.

Sommeren syttiåtte tilbrakte jeg i Norge. Jeg og en venn fikk sommerjobb dypt i skogene øst for Oslo. Med å telle trær. Sannsynligvis den mest umulige jobben i Norge. Og definitivt den mest umulige jobben for noen fra Island, Øyen Uten Trær. Men jeg var god i matte og husket godt. Hver dag gikk vi i mange mil og timer, min venn, jeg, og den gode gamle Ole fra Gudbrandsdalen. Jeg lærte ikke norsk den sommeren, for han snakket ikke med oss i det hele tatt. Han snakket bare, sporadisk, til trærne. De var hans venner, hans lidenskap, hans liv. På meg virket han som den erketypiske nordmann. For noen ganger virker det som om litteraturen deres er full av folk som elsker trær mer enn folk, fra Hamsuns Pan til Loes Doppler. Vi skjønner det ikke helt. Siden vi bare har fem trær på Island. Og de er så små at de ikke har lært å snakke ennå. Men deres trær er høye. Og man kan snakke til dem. Jeg tror dette må være grunnen til at dere alltid snakker i en slik høy tone med setninger som er på vei oppover. Dere prøver alltid å nå de høye furutrærne.

"Har du hørt om krisen de hadde på Island?! Kanskje kommer de tilbake hit alle sammen! Du må passe på! De liker ikke trær!"

Det er ikke egentlig sant. Vi elsker trærne våre, alle fem, og beundrer dem inderlig. For eksempel er de veldig gode i breakdans. Alltid på farten.

Vi har ingen trær, men mye vind. Dere har talløse trær, men ingen vind. For en ung gutt på nitten var Norge et utrolig land. Jeg forelsket meg i det. Stillheten i den norske skogen. Og stillheten i det norske samfunnet. Deres tilsynelatende perfekte samfunn.

Det virket som om ingenting hendte her. Som om dere bare tilbrakte dagene med å telle trær og ... penger. Men jeg var "in love with a fairytale" . Selvsagt hendte det ting her. Selvfølgelig hadde dere hatt deres andel drama. Du trenger bare å se på kongen her og minnes hans bestefar som sto på fremmed jord og festet medaljer på brystet til unge nordmenn som tre uker senere døde for fedrelandet. Norge har hatt sin del av vanskelig og dramatisk tid. Kanskje det er derfor dere har konsentrert dere om å skape et fredfullt og nyhetsløst samfunn som er opptatt med å dele ut Nobels Fredspriser og med å vinne gullmedaljer for skiskyting heller enn krigsskyting.

Vi har aldri hatt en krig på Island. Bare et par Torskekriger mot britene. Som vi vant, selvsagt. Vi har aldri tapt noe for britene. Vi fant til og med Amerika for dem, og så tapte de det. Det er derfor de sist oktober slo tilbake mot oss og brukte sine terroristlover til å knuse våre største banker, som ledet til at vår økonomi kollapset, som ledet til en revolusjon som veltet regjeringen.

Men selvsagt kan vi ikke skylde alle våre problemer på britene. Mesteparten av dem var hjemmelagde. For første gang i mitt liv så vi at det hendte noen virkelig dramatiske og vanskelige ting. Endelig levde vi i en "interessant tid". Ingen ble drept, men mange ble skadet, og skades fremdeles. Deflasjon, arbeidsløshet, konkurser, skilsmisser, stress ... En nyfunnet nasjonal selvtillit alvorlig såret... Det var en brutal oppvåkning fra de "gode tidene" da vi trodde vi hadde kommet ut av vår egen mørke og vanskelige historie og skapt Nordens Dubai. Men det viste seg å være et korthus bygget på sand. En gruppe frekke forretningsmenn, paralyserte politikere og en Nero i sentralbanken feilet landet sitt så fullstendig at vi må bygge opp alt fra bunnen igjen.

I fjor virket banken din en million ganger større og sterkere enn boken du holdt på å skrive. Den hadde over ti tusen ansatte i tretten land, eide en fotballklubb i London og hele eliteserien på Island, og kjørte TV-reklamer døgnet rundt. Da du møtte eieren (som ved siden av West Ham United, Excel Airways og Eimskip Shipping også eide forlaget ditt) følte du det som om du trykket hender med kong Midas. Du spurte til og med deg selv om du ikke kunne sette hans verdifulle håndtrykk på kontoen din...Vi var alle litt skremt av våre oligarker. Men: den dagen boken din ble utgitt, forsvant banken og eieren mistet alt. Nå har han ikke engang råd til boken din. Så dramatisk. Så treffende. For en klisjé.

Ja. Pennen er mektigere en penger. Det visste vi selvsagt, men nå vet vi det igjen, bedre og helt sikkert.

Vi trengte en krise. Vi trengte den som fylliken trenger avvenning. Krisen har lært oss mange ting. Den har lært oss at behov er greit men grådighet er det ikke. At milliardærer ikke kan bygge et lands rykte, men de kan lett ødelegge det. At bare når du har mistet alt du eier, finner du ut hva du virkelig eier. At hvis du prøver å begrave din egen historie, vil historien begrave deg. Og: Du trenger penger for å tjene penger og du trenger penger for å lage kunst. Men kunst tjener alltid mer penger enn penger, for penger kan ikke male, kan ikke synge, kan ikke skrive annet enn sjekker.

Enhver depresjon har en lys side. Når du heller håp i den giftige drikken desperasjon, blir den til inspirasjon. Krise er grunnlaget for suksess. Vi kan spørre oss om Ibsens verk ville vært like bra dersom han som liten gutt ikke hadde opplevd sin fars økonomiske krise.

Island er nå et annet land. Istedenfor å lytte til politikere lytter vi til poeter. Istedenfor å vise frem pengene sine viser folk frem gjelden sin.

Krise er speilet som bare viser deg dine feil. Og du trenger å se inn i det, slik at du kan gjenkjenne dem dersom de viser sitt ansikt igjen. Krisen har lært oss at næringslivet ikke er så viktig som å få næring fra livet.

Tusen takk.

Athugasemdir

[Ásgeir Kristinn Lárusson, 25.5.2009 kl. 23:11]

Afhverju ekki bara á ensku? "In love with a fairy tale"...

[Jóna Kolbrún Garðarsdóttir, 25.5.2009 kl. 23:26]

Hann var nokkuð lipur talandinn á honum Hallgrími, en staðreyndavillan um 5 trén á Íslandi fór svolítið í taugarnar á mér. 

[María Kristjánsdóttir, 25.5.2009 kl. 23:47]

Nú eru þau fleiri en fimm? Annars langaði mig til að verða norðmaður þegar ég las þetta-það hlýtur að vera gaman að tala við tré.

[Jenný Anna Baldursdóttir, 26.5.2009 kl. 00:25]

Ég hef talið trén og þau eru fimm.

Hallgrímur rokkar þarna.

[SM, 26.5.2009 kl. 05:58]

rosa flott. Gaman ad hlusta a sem landflotta islendingur i Noregi...

[Beggi (IP-tala skráð) 26.5.2009 kl. 08:48]

Nei, þetta var höttótt ræða, ef svo má að orði komast. Hann grípur þetta með pólitíkusana og fjármálalífið - einsog það var hér á landi - og hendir því frá sér ágætlega, þó þetta sé fámælt volgur. Enda á það ekki við að ræða mikil vandamál á svona gæjaogskvísufundi einhverskonar lista. En undarlegt finnst mér samt hvað Hallgrímur talar út úr þröngu röri, því hér er hinum íslenska raunveruleika dálítið stillt upp sem svo að hér lifum við næstum öll við að grúfa okkur ofan í okkur sjálf og járnum Pegasus í hverju skúmaskoti. Þannig skilur maður svona ræður. Skáldið talar um skáldskapinn, telur hann æðstan og að heimurinn eigi að lifa á honum. Sérstaklega núna af því peningamennirnir eru horfnir. Ótrúlega hafa menn þá sofið síðustu áratugi...

Hallgrímur kippir hér líka í gamla startþvenginn á þessari gömlu fimmauravél skáldsins: penninn er sterkari en... og nú eru það peningar. Penninn sterkari en peningar? Nei, ríf nú hálm úr höfði þér, segi ég nú bara. Sá sem hefur ekkert að selja er dauður maður, og í framhaldi af þeim orðum: Það lifa ekki allir á skáldskap, það eru ekki allir listamenn. Einhvernveginn gleyma rithöfundar og skáld þessu alltaf, og ætla sjálfsagt til þess að verkalýðsleiðtogar tali fyrir hönd hinna. En það er nú svo að  peningar og brauð eru alltaf sterkari en skáldskapurinn, nema einmitt í skáldskap. Enginn mettar börnin sín með skáldskap nema hæðin rómantísk skáld. En skáldskapurinn er merkilegur sjónauki fyrir þá sem vilja kanna eðli mannsins og sjálfa sig... En penninn er ekki sterkari en peningar, en hann er vissulega sterkari en peningaljósritandi miljarðamæringar og þarf ekki mikið til.

Ræða Hallgríms er öll dálítið lituð af þröngsýni manns sem lifir svotil eingöngu meðal skálda og listamanna, auk þess krydduð blætisdýrkandi upphafningu á kreppu, alltént var í ræðunni - á dálítið feiminni gúanó-norsku - reynt að sýna fram á að hægt væri að kreista út úr krísunni allan þann sykur sem þarf í eitt skáldverk. Venjulegt fólk, menntað í hinum ýmsu geirum, viðskiptum og smíðum, pípulögnum og öðru, þeir eru aukaatriði í huga skáldsins. Eða nei, segjum það ekki, en eitt er samt víst: Skáldið er orðið aðall. Rithöfundurinn er orðinn að manninum sem menn taka mark á. Vissulega á skáldið að heyrast, en það verður að vera vegna eigin hæfileika, ekki af því að það er tími skáldsins vegna krísu eða af því Ísland er bráðum í aðalhlutverki í Frankfurt...eða eitthverst líkt bull. En allt verður soltnum skepnum að heyi svosem.

Já nú fær skáldið efni í skáldverk vegna krísunnar, og vegna þess að skáldið þjáist þá eftir skilnað og óróa kringum sitt mjúka höfuð? Þetta er samt öfugsnúið að mörgu leyti. Það var alltaf verið að segja að skáld þyrftu ekki að þjást - það var að minnsta kosti rullan þegar allt lék hér í lyndi. Borgaraleg skáld væru betri en þau sem þjást. -- Nú þurfa þau semsagt að þjást aftur. Faðir Ibsens átti engan fegring , og því varð hann mikill penni.

Í ræðunni er þó eitt og annað ágætt. En svo eru það missagnir fjölmiðla í Noregi: Den islandske forfatteren Hallgrimur Helgason, mannen bak 101 Reykjavik, ble på mange måter en talsmann for folkeopprøret på Island da landets økonomi kollapset i høst.  - Þetta er auðvitað bölvað kjaftæði, því hér á landi var hann bara mótmælandi einsog hver annar, enda gat hann ekki tjáð sig hér á fundum. Ástæðan: hann áttaði sig ekki á því á hinum ,,góðu gömlu tímum" að hvortveggja Baugur og Sjálfstæðisflokkurinn voru hluti af vandamáli Íslands. (Ásamt svo mörgu öðru) En Baugur reyndist síðan einn af Skröttunum og Sjálfstæðisflokkurinn Andskotinn. Hann náði hinu síðarnefnda, en sá ekki eldhjólsaugun fyrir demantinum á hringnum. En aldrei stóð hann samt með Baugi sem eitthvert fréttablaðskrifandi hirðfífl, einsog sumir hafa haldið fram. Það er bull.

[Ásgerður , 26.5.2009 kl. 09:45]

Snilld.

[Sólveig Þóra Jónsdóttir, 26.5.2009 kl. 11:08]

Hallgrímur Helgason og allt sem frá honum kemur minnir mig á söguna um "Nýju föt Keisrans."

[Sólveig Þóra Jónsdóttir, 26.5.2009 kl. 11:09]

"Nýju föt Keisarans"

[Lilja Guðrún Þorvaldsdóttir, 26.5.2009 kl. 17:04]

Rosalega flott hjá honum Hallgrími, enda órtúlegur snillingur á fundarferð með kóngi og hans slekti öllu. Hann á alveg skilið gullbaug fyrir þessa nútíma drápu.